Grisefest og Exit Kobo

…Det nærmer seg hjemtur. Her føles det naturlig å stå opp kl. 6.00, livet i Kobo er for lengst i gang. Arbeidsdagen til Dan og Virgie starter kl. 4.00. De 11 hundene skal mates – det store høydepunktet for dem – etter bjeffingen å dømme – der de står bundet på samme sted dag ut og dag inn. Det er utrolig hvordan de kjenner oss nå, mens de umiddelbart bjeffer mot fremmede. Her er Angie («schæferen» fra Angeles):

Alle rester i kjøkkenet legges til side og sorteres etter matens egenart. Mye blir grisemat – hvilket bringer meg inn på et tema – i dag skal den største grisen bli mat til oss. Vi har i tur og orden blitt tilbudt slakter-oppdraget. Grisen skal først bankes i hodet, slik at den er bevisstløs, så gis dødsstøtet, der den skjæres i strupen, slik at den tømmes for blod. Og kjenner vi skikkene her rett, kommer alt på grisen til nytte.  Jeg for min del vil være lengst mulig unna når slaktingen pågår – dobbeltmoral sikkert, jeg liker jo kjøtt…men det orker jeg ikke filosofere over akkurat nå. To av purkene var gravide da vi kom i juni, og vi håpet å få være vitne til fødsel av «piglets». Men det skjedde mens vi var i Subic. Etter å ha lest Anne B. Ragde og «Berlinerpoplene» har jeg fått med meg at grise-mor kan være meget stresset og gjøre det av med eget avkom. Og det var akkurat det som skjedde, ingen av de fødende mødrene ønsket barna sine velkommen. Kun EN unge overlevde, moren nektet å gi den mat, så den trenger mye omsorg, og mates med flaske.

    

Mye «grise-prat» her, men så skal vi også ha «grisefest» – siste dag i Kobo, og grisen slaktes til ære for oss. Mange gjester er invitert. Til grisen som skal tilberedes i fileter, koteletter osv. på grillen, skal det være mye tilbehør, og nå er det snart tid for å dra til markedet. Virgie ga oss sine beste oppskrifter på engelsk i går, og nå må vi skaffe råvarene. Bryan, sønnen til Virgie, og hans tricycle er snart parat…

      

Som et trofè på bordet, ja, ja..          Avskjeds-og grisefest i Kobo

I dag skal det også settes ut 20.000 fisk i dammene. De skulle hentes kl. 05.30 like ved den flotte koniske vulkanen, Ayarat…

Heldigvis  ble  tidspunktet for slakting  varslet, kameraer  og  annet  opptaksutstyr  ble  klargjort, men fru Fisefin holdt  seg  unna  – vil ikke  konverte  til  vegetarianer, så vil gjerne beholde illusjonene mine. De  ungene filmfolkene  våre imidlertid, filmer  begivenheten, og  vil  nok ha  mye  råfilm til  skolen til  høsten.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Landsby-besøk hos Talipananstammen

Tur til Magyan Village: Magyanene kan sies å være Mindoros urbefolkning. Dag fikk kontakt med en lokal guide, en 27-årig magyan fra Talipanan-stammen. Sist Dag og Nora var på øya, hadde de støtt på magyaner som helst ville holde seg unna sivilisasjonen. De var bare iført lendekleder og sabler

   

Vår guide var mer påkledt og behersket noe engelsk. Han tok oss med til landsbyen sin som huset 300 mennesker, en rik filippiner som «eier» store landområder – skjønt «eier»er det ikke urbefolkningen som eier landområdene...? Vel, ihvertfall ville han nok bøte på sin dårlige samvittighet kanskje. Talipanan-stammen hadde fått et landområde, der de bodde i fred og fordragelighet. Luftige, fine bambushytter på stokkverk, som i underetasjen kunne huse en gris, ovenpå  bodde mor, far, barn, en lolo og en lola, kanskje.

     

Luftige hus                                                              Ikke bare vi som har fosser!

Det var en ære  å  få  lov å komme  inn  til vår  guide og møte  hans  kone med en 1  måned  gammel  baby på brystet  og deres  litt eldre sønn. Både  mor  og far  flettet, faren  demonstrerte teknikken, og  hvordan han vendte sivremsene  slik at  de  vekselvis  ble  lyse  og mørke. Finurlige mønstre og ulike  fletteteknikker resulterte  i  de  vakreste kurvarbeider  jeg  noensinne har sett.

Andreas  ble  særlig  imponert  over  deres bruk av bambus, ikke bare var denne nytteveksten byggemateriale for husene   deres.  De hule  bambusrørene som var dekorert med rituelle motiver  viste  seg å  inneholde det  viktigste  våpenet deres, fjærpyntede  piler  som innsmurt med  gift, ble brukt  til  fangst, mest  på høns, velger jeg å  tro….

Magyan  Village  var  et harmonisk og  velordnet  samfunn, en  liten førskole, i  noen  hytter så  det  ut  som mange  barn  så  på  Barne-TV, og en liten  butikk, hvor  man kunne kjøpe  de  ulike  produktene  som  ble laget  i byen. Lekende  barn, småpratende voksne, ro og  orden…et  godt  liv i  pakt med  naturen…langt  unna Manilas slum  og  White  Beach, Mindoros «Pattaya»».

Med alle inntrykkene lagret på «memory stick’ene» våre – netthinnen, i pannelappen (?) og digitalt, var det vemodig å ta farvel med Mindoro og øyfolkene.         

Klar for avgang til fastlandet!                               Talipanan

Øyfolket på Coral Reef

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

8. – 11. juli Mindoro – et tropisk paradis?

Kobo – Manila – Batangas

Avgang var igjen tidlig – opp kl. 03.00 – bussene går kontinuerlig, skal man unngå trafikk, må man være A-menneske her. Buss til Manila, ulike kompliserte prosesser for å få ferjebilletter kombinert med bussbillett til Batangas på ett hotell i hovedstaden (heldigvis med rent toalett og air-condition), jeepney til en annen terminal i denne larmende, støvete og overbefolkede byen. Havnen i Batangas – ulike terminal fees, ulike køer, og «guider» som guidet oss i alle ulike retninger, men endelig satt vi på den åpne ferjen som de neste to timene skulle bringe oss over til Mindoro.

Ferje til Mindoro og White Beach

Det var en broket gjeng som tok plass i ferjen – noen japanske menn som drakk risbrennevin (?) rett av flasken, og etter hvert ble ganske høyrøstede, en bleket dame med tatooer av europeiske herkomst som hadde overlevd hippie-tida, nydelige Filipinaer leiende på ikke fullt så attraktive europeiske menn – lokale øyfolk holdende på små barn – og vi bidro også selvsagt til dette mangfoldet. På Google Earth hadde mannen min oppdaget en resort som lå i trygg avstand fra White Beach og de
Pataya-lignende tilstandene der. Resorten i Talipanan skulle etter omtalen være drevet av to italienske kamerater som også drev med dykker-opplæring. Da vi kom fram til bestemmelses-stedet med jeepney, viste det seg at de ikke var fullt så gode kamerater lenger, resorten var blitt en forvirring av noe som tilhørte den ene, mens noe tilhørte den andre. Det viste seg at den italienske restauranten ble drevet av en av dem (dessverre ikke han vi bodde hos)! Selv i paradis, er det problemer, tydeligvis. Ja, for det var det det var – noen som har drømt om sydhavsøyer, kokospalmer, hvite strender, mangotrær og blå himmel? You’ve got it, man! Været, som vi har vært ubegripelig heldige med, monsoon tatt i betraktning, vartet opp med sol og varme hver dag, regnet kom høflig nok på kvelden, da ledsaget med lyn som stod og blinket kontinuerlig og skrallende tordendrønn. En ledsager som vi også ble vant til, var den ustabile strømmen, vi lærte oss fort å bruke mobilene som lykter for å orientere oss i stupende mørke.

Solnedgang i Talipanan
Banca- tur til Coral Reef: Nå var det duket for korall-tur og snorkling. Med to banca’er (åpne båter med bambusstokker for å sikre stabilitet på bølgene) bar det ut til revene. Dag, som har vært her før, ble svært skuffet, det meste av de verdensberømte revene er ødelagte. Filippinske myndigheter har tydeligvis ikke på prioriteringslista å beskytte disse sjeldne forekomstene som i seg selv er en levende organisme i alle tenkelige farger, men også er et eldorado for fisk, snegler, sjøpølser og -stjerner og alle slags vekster. Til vår store overraskelse ble vi fulgt av mange banca’er – de kom fra intet og stod allerede klare på stranden da vi ankom. Det var lokale selgere, som var helte desperate etter kunder, på flere uker hadde det ikke vært turister, og nå kjente de sin besøkelsestid. Vi fikk høre om livet på øya, hvor vanskelig det var å finne noe å leve av, her var det blandingsbruk, tidlig opp for å fange fisk, få solgt noe til noen få pesos, dykke etter koraller og skjell (hmmm…) for å lage smykker – perlekjeder, armbånd og ørepynt, lage kurver, sekker, fat og krukker av siv som kunstferdig ble flettet i lokale mønstre, og veve fargerike bånd og annet i bomull. Etter hvert som et par av oss (gjett hvem?) ga etter for kjøpepresset, ble selgerne en del av selskapet vårt. En «coconut-man» dukket opp, og hentet ned kokosnøtter, forsynte oss med sugerør, og så var det bare å leske seg med den deilige saften, så var det fram med en sabellignende kniv, og et velrettet slag med den, og nøtta lå åpen og innbydende og inviterte på en næringsrik lunsj.

Jeg fikk livshistorier – nok for en hel bok – en hadde prøvd seg i Manila – hvordan det var for en fra et tropisk paradis å komme til den byen, kan jeg faktisk forestille meg – hun kom seg fort tilbake. Kvinnen, som førte iherdig regnskap med våre kjøp, og hadde lært seg alle navnene våre, ga jeg tilnavnet «Banken». Vi hadde selvsagt ikke penger med oss, så avtale ble gjort om pengeinnkreving da vi kom tilbake til resort’en. Hennes engelsk-ferdigheter, ikke bare de økonomiske, var også upåklagelige. De språklige ferdighetene kan nok være ervervet i utlandet – hun hadde «friends» i Danmark, og hadde prøvd å få vaske-jobb der, men de strenge danske lovene hadde nok ikke gitt henne oppholdstillatelse, så det bar tilbake til øya. Hun innviet meg også i de, fra mitt synspunkt, triste tilstandene på øya, skyggesiden av turismen – den store sex-trafikken og hvordan den hadde ødelagt mye av den opprinnelige kulturen.
Bilder kreditteres kameramann Morten.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kobra i Kobo

Vel tilbake (trodde vi) på Kobo, kom Dag mot oss bærende på en bøtte. Den som kunne gjette bøttas innhold, skulle få middag som gevinst. Dagens vinner ble Mroten evt. Hanne (vet ikke hvordan de kunne gjette det) .Deres gjetting lød : kobra, og det viste seg å stemme – dessverre, vil jeg tilføye…Mike – eller muligens Ike – en av Papa-Sans arbeidere, hadde hatt nærkontakt med den 155 cm lange slangen, da den hogg etter han utenfor – hm…kjøkkeninngangen…Til all lykke hadde han «rubber boots». Senere fikk vi vite av doktor Rafael at serum kun finnes i Manila, en kjøretur som ligger alt fra 2 – 4 timer unna (depends on traffic). I tillegg fikk vi opplyst at man kun har en halv time til rådighet, så da så….Det viste seg at problemet med kobra har blitt LITT underkommunisert, lurer på hvorfor…en av arbeiderne har visst møtt på kobra 10 – 12 ganger under arbeidet på markene. Noen var mer begeistret for denne skapningen enn andre. Dan ville sikre seg blodet for høyt blodtrykk og artritt. Gårdfolket dro også av gårde til den lokale kobra-«store’en» i håp om å få solgt den, men de hadde visst nok «on stock» – så da så! «Fotografene» flokket seg rundt bøtta, jeg fikk enda en påminnelse om hvor pysete jeg er. En fin vestlig «dame» trenger ikke å forholde seg til dette – jeg benyttet meg av det privilegiet atter en gang. Under press publiserer jeg Mortens bilder (men jeg lukker øynene mens jeg gjør det…) – meld fra hvis dere ikke ser en kobra…Dette innlegget kommer jeg ikke til å lese i gjennom altså…

     

Dan så mange bruksområder…

 

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Subic Bay – jungel og mangrove

3. juli – 6. juli Tur til Subic Bay

Landlivet har sine høydepunkter, nå skulle vi teste strandlivet. Ungdommene hadde reist i forveien og pilot-testet Kamayan Resort der strendene mot Sør-Kina havet fristet. Subic er amerikanernes gamle marinebase, strategisk viktig for kampene i Stillehavet under 2. verdenskrig og Vietnam-krigen. Mange krigsskip endte sin seilas utenfor kysten her, og er i dag et attraktivt scoop for dykkere.

Turen til Subic endte med en viktig påminnelse om den marginale forskjellen mellom liv og død. Vi hadde bare kjørt noen meter før vi fikk øye på en bil tilsvarende vår van med manglende front. Om natten hadde van’en kjørt inn i en truck, og tre personer hadde mistet livet. Det forklarte sirenene vi hadde hørt. Trafikken her er hasardiøs, og krever ubønnhørlig mange liv. Bortsett fra tricycler og mopeder, er det stort sett van’er og transiter som dominerer trafikkbildet, de er gamle, fulle av folk og stort sett uten sikkerhetsbelter.

Kamayan Resort ble et møte med luksus, slik som det er få forunt å oppleve her på Filippinene, her var det «Good morning, Sir» og «Good evening, Mam» og bukking og skraping. Gjestene var rike filippinere, men sør-koreanere var i flertall, iblandet med amerikanske sjøfolk. Vann og strender var innbydende, men et plankton som er særlig plagsomt i regntiden, gjorde sitt til at badingen ble noe smertefull.

 

På veien til resorten fikk vi den første følingen med jungelen. Utrolig vegetasjon, og vi fikk også oppleve en stor flokk med enorme flagermuser – bats, eller flying foxes, som de kalles her. Rart de kan bli så store av bare insektføde….

Foto: Hanne E. Pedersen

I dagene som kom skulle vi også få stifte bekjentskap med apekattene – de asiatiske makaiene, de invaderte etter hvert hotellområdet, og ble direkte plagsomme, ettersom noen gjester, tross forbudet, matet dem. De endevendte vesker, tok strake veien opp i palmene og droppet alt uinteressant, som f.eks. penger ut. Direkte konfrontasjon med de store hannene var ikke å anbefale, de var truende når de flekket tenner mot oss – og det var vi som valgte å gjøre tilbaketog. Aper sitter ikke bare og sosialiserer seg med hverandre, lysker og peller lus, fikk vi oppleve, en intern stridighet, førte til at den lille karen under ble presset ut i vannet (noe de tydeligvis ikke foretrekker til vanlig). Den ble sittende på den lille «øya» til det var trygt å vende inn igjen. Foto: Morten

    

 

Tur i jungelen – Så skulle vi begi oss ut i jungelen. Denne dagen strømmet regnet ned, men vi rustet oss med myggspray, regnkapper og støvler, og la i vei mot området som domineres av aeta’ene, en av Filippinenes urbefolkninger. Vi møtte guiden vår, en ung mann, som snakket litt engelsk. Foto: Morten

   

Det han behersket bedre, var jungelens hemmeligheter. Vi fikk se og demonstrert ulike vekster og deres bruksområder, mange av vekstene hadde medisinske egenskaper, noen virket legende på sår, mens andre var for mage og fordøyelse. Til vår store forundring viste han oss enda et bruksområde for bambus – hvis man lager et tverrsnitt i «stokken», inneholder den mye vann! Vannet smakte akkurat som vanlig springvann. Så i jungelen kan man overleve lenge dersom man bare er innviet i hemmelighetene den holder på. Ingen kjenner jungelen på Filippinene så godt som aeta’ene. Det er bra på mange måter – også i forhold til farer…jeg fikk vite at jeg ikke trengte å engste meg så mye for kobra, pyton og bambusslanger så mye når det regnet – da lå de sammenrullet og «kula’n». Guiden vår kjente også gjemmestedet til skorpionene, de gjemte seg i små huler i sanden. Til slutt kom vi tilbake til camp’en, og der fikk vi se enda et bruksområde for bambusen, denne gangen ble «stokken» snittet opp i et lite kammer med «lokk», i dette kammeret ble det fylt vann og ris, så ble bambusen lagt over vannet, og risen var spiseferdig etter ca. 20 min.

    

Jungelen her er øvelsesområde for US Marine når de skal trenes i overlevelsesstrategier i tropene.

Kajakk-tur i mangroveskogen – Jeg måtte bare overvinne skepsisen til dette fartøyet. Foretrekker klart kano, men nå var det ingen vei utenom. Skulle jeg oppleve mangroveskogen, var det bare å buksere seg ned i denne ustøe farkosten. Heldigvis var det tomannskajakker, så det ble litt tryggere når min kyndige mann var i «førersetet». Med en lokal guide bar det ut på havet, betryggende nok, kunne vi følge kysten et stykke. Det å padle inn i mangroveskogen, kan best beskrives som å komme inn i en slags kirke. Denne skogen lever sitt eget liv, har sine egne lyder, insekter, fisk og planter man aldri har sett maken til. Man får en helt egen ro, en sakral stemning. Vel ute igjen, ble man liksom påminnet om vår verden. Guiden pekte ut Odfjells anlegg på den andre siden av bukten. I dette området kjenner de til nordmenn pga. reder-virksomhet.Filippinere er ofte besetning på norske båter, engelsk-talende som de er – og flittige og lojale, er de nok «ønske»-medarbeidere!

Buss til Dau:Vi tok oss hjem fra Subic Bay på egen hånd. Først bar det med drosje langs de fine, amerikanske veiene og anleggene i Subic, hvor det burde være varsel-skilt om apekatter, disse nærme slektningene av oss hadde et svært avslappet forhold til trafikken, og la seg godt til rette midt i veibanen. Gjennom ulike vaktposter (tungt bevæpnede sådanne), og så inn i kaoset i landsbyen. Der skulle vi med Victory Line til byen Dau. Det viste seg at bussen hadde forlatt terminalen, men ikke noe problem, sjåføren vår bare tutet og stilte seg på tvers foran bussen. Bagasjen vår ble stuet inn, og vi vakte ikke så liten oppsikt akkurat da vi måtte manøvrere oss i gjennom en overfylt buss helt fram til baksetet. I Dau ble vi plukket opp etter en times bekjentskap med livet på terminalen – et varmt, støyende, overfylt inferno av tiggere, deriblant sørgelig mange barn, selgere – med tilbud om alt fra tricycle til «puuuuurified wate’

Byråkrati på filippinsk: Vi ble plukket opp i Dau. Nå bar det rett til immigration office på Clark (amerikanernes gamle flybase, som nå er lokal flyplass). Etter mange viderverdigheter med ambassaden i Norge og visumregler, hadde vi nå fått beskjed om at vi måtte ha «extended visa», siden vi skulle være 23, og ikke 21 dager. Alle stilte med pass og pågangsmot. Så enkelt var det imidlertid ikke, den bevæpnede vakten bare pekte på et skilt utenfor inngangsdøren – «Applicants must be properly dressed»! Vi synes vi var fine, vi, men det syntes åpenbart ikke han! Noen av oss hadde T-shirt som ikke dekket skuldrene, noen hadde shorts, i det hele tatt var vi veldig ureglementert kledd i tropeheten..Han pekte på meg, jeg KUNNE ha passert, men dessverre, jeg hadde slippers….Vi hadde ikke lyst til å bruke resten av ferien på denne søkeprosessen, nå var gode råd dyre. Ulike antrekk ble prøvd, men vakten var urokkelig. Siden jeg nesten var godkjent, ble vi enige om å satse på meg. Andreas’ sine tøysko ble redningen, vi fikk tak i søknadspapirene som ble behørig fylt ut, og jeg (en ganske komisk framtoning, men…) fikk passere med 7 pass! Penger med kvittering og uten (hmmmm…) under bordet, så hadde vi fått de nødvendige stempler etter 1.5 time!

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Balut

Det går ikke an å være på Filippinene uten at man på en eller annen måte kommer borti balut. Så også denne gang….Vi hadde retten «friskt» i minne fra forrige gang. Da fikk vi den servert i Villa, og Andreas som sporty hadde smakt på det meste, ga seg modig i kast med også denne filippinske spesialiteten. Men DA var det stopp også for han. Etter EN munnfull, bar det under store lattersalver fra våre filippinske venner, ut på «restroom’et». Hva snakker jeg om, ta en titt på bildet:

Her er hva jeg har sakset fra Wikipedia om retten:

A balut is a fertilized duck embryo that is boiled and eaten in the shell. Popularly believed to be an aphrodisiac and considered a high-protein, hearty snack, balut are mostly sold by street vendors in the regions where they are available. It is commonly sold as streetfood in the Philippines. They are common, everyday food in countries in Southeast Asia, such as Laos, Cambodia (pong tia koon ពងទាកូន in Cambodian)[1] and Vietnam (trứng vịt lộn or hột vịt lộn in Vietnamese). They are often served with beer.

The Filipino and Malay word balut (balot) means «wrapped» – depending on pronunciation.

Denne gangen styrte vi unna, men Dan nøt «delikatessen» med stort velbehag. Da han ville ha det 4. egget sa Virgie stopp. Jeg trodde jeg skjønte hvorfor, men når jeg ser hva Wikipedia sier om om afrodisiakum, skjønner jeg vel den virkelige grunnen til at hun satte ned foten….

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Tropiske kjøttkaker og risplanting

I Concepcion fikk vi endelig etter å ha tatt plass i en LAAAANG rekke foran minibanken, tatt ut etterlengtede pesos. Maksimalt beløp er 10.000 pesos (1.400 kroner). Når sistemann skulle ta ut, gikk alt normalt, helt til strømmen gikk…Banken som lå ved siden av minibanken hadde avvist oss med våre «utenlandske» MasterCards og Visas, vi ble henvist til minibanken. Da vi kontaktet dem vedrørende beløpet som ikke var cashet ut, fikk beskjed om at det var generelt strømbrudd, og at vi bare måtte vente. Strømmen kom til slutt, men ingen kunne svare på hva som hadde skjedd i forhold til beløpet Hanne hadde «tatt ut». Heldigvis hadde hun fått kortet tilbake. Slike ting gjør selvsagt Filippinene lite tilgjengelig på et vis for turister, men dette «uregelmenterte», utgjør også dette landets sjarm (kan jeg si som, såvidt vites, ikke har tapt 1.400 kroner!) – skal komme tilbake til dette senere.

Nå fulgte noen fine dager i Cobo – med regn av og på. Virgies kokekunster ble nøye iaktatt, ikke bare som resultat, men hele prosessen. Det var å stå opp tidlig – vanligvis gikk «Super-lolo» (den gamle jeepen) til markedet kl. 07.00, og da var det bare å følge med på innkjøpene. Virgie handler med de faste, som hun vet har god kvalitet – så får hun også god service. Det er overraskende å se hvor mye de har, selv om det primært handles i frukt og grønt, kjøtt og fisk. Bak disken er det både hermetikk og andre nødvendighetsartikler som trylles fram på forespørsel, og dette gjør en tur til supermarkedet helt overflødig – og mye billigere! Det oppdaget Hanne og jeg da det var vår tur til å arrangere norsk  aften. Noe pretensiøst bestemte vi forrett – tomatsuppe med nudler og kokt egg – vi snakker suppe laget fra bunnen – og kjøttkaker med potetmos, brun saus og kålstuing. Vi fikk alt alt på markedet – og var såre fornøyde. Kjøttdeigen ble kvernet opp mens vi ventet. Det eneste vi feilberegnet den dagen, var at vi ikke var kjent på kjøkkenet i Cobo og dets begrensninger. Dermed var ikke de to timene vi hadde beregnet til tilbereding nok, og tidsrammen og magenes ubønnhørlige krav, ble overskredet med over 1 time. Det BLE tropiske norske kjøttkaker til slutt – nattmat for Papa San, Virgie og Dan. For Virgie og Dan som ikke er fortrolig med norsk mat, spørs det om det falt i smak, men de er altfor høflige til å gjøre noe annet enn å lovprise maten. Hanne har fanget ansiktsuttrykkene deres etter det første møtet med norsk mat.

Vi blir mer og mer kjent på farmen, og denne gangen var vi så heldige å få være med på risplantingen. Andreas fikk til og med stå bak på carabou’en når de pløyde. Et titalls arbeidere som var leid inn til dette arbeidet, dukket opp tidlig om morgenen – lørdag som søndag. Etter at jorda var preparert og nøye målt inn i plantefelt, ble bunter med risplanter lagt ut. Disse ble delt opp og plantet med lynrask presisjon, alt mens «Madam» med en sigarettsneip i munnviken overvåket det hele med haukeblikk. Like raskt som plantene fant sin vei i jorden, dukket snegleeggene opp, de bringebærrøde eggene, så pene ut, men akk, så skadelige. Etter plantingen, måtte områdene få en omgang med gift. Vet ikke hva arbeidstilsynet vårt ville si, men arbeiderne går barbeint eller med slippers og har bare et tørkle for munnen. Jeg vil ikke vite hva det er i den giften, ettersom det er mye DDT her, bør man ikke tenke for mye på det….

    

Foto: Morten Enge

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar